BRASIL

Siste stopp i Uruguay var Punta del Diablo. Det er en liten, meget spesiell fiskelandsby med flotte steinformasjoner langs fjæra. Mange av de små fiskehusene var også en opplevelse med sin kråkeslott arkitektur.



Det var et diablo vær der med sterk vind og regn så vi lå der kun to netter. Vi bodde i en liten fiskehytte som lignet mye på en vanlig kongsfjordhytte av det gamle slaget. Vi brukte dagen til å vandre i fjæra og se oss omkring.

Der traff vi sannelig han Artigas igjen. Men det ser ikke ut som han og Liv kom helt godt overens, slik som han står og hytter med neven.


På kvelden besøkte vi en av stedets restauranter med en viss fiskestil. Tror det garnet var der for å slippes ned i tilfelle du prøvde og stikke av fra regningen. Her skåler jeg med verten. Vi var de eneste gjestene, så det var ingen andre å skåle med. Diablo var en estetisk opplevelse med sine spesielle hus, lukta, havet og fjellformasjonene. Kunne sikkert vert en større opplevelse med bedre vær. Men det blir som vi sier hjemme, alle plasser er pene i godt vær. Her var det flott selv med dårlig vær.

Vi tok bussen videre til Chuy, som er grensebyen mellom Uruguay og Brasil. Her går det to hovedgater gjennom byen der den i Brasil heter Av Uruguay og den i Uruguay heter….ja, gjett…… riktig, Av Brasil. Her ser vi Liv krysse grensen.


Byen er som en liten cowboyby med støvete gater, mye hester og veldig mange butikker. Vet ikke hva de butikkene har med en cowboyby å gjøre, men de var nu der. De solgte fine klær, men sukk, vi kan ikke dra på så mye. Grensekryssingen var veldig grei. De stemplet passet vårt litt før vi kom inn til byen. Det var ingen fysiske tegn på at vi krysset grensen og ingen som brydde seg med at vi kom inn i landet.

Etter å ha funnet busstasjonen i Brasil gikk vi til banken for å ordne litt penger (real). Der hadde de akkurat kommet med en pengetransport og fylt opp banken for oss. I banken var det et lite forrom med minibank der vi kunne ta ut penger. Så ville vi videre inn i banken for å veksle Uruguaypengene. Først måtte Liv forklare gjennom et hull i veggen til en politimann hva hun ville inne i banken. Etter noen forsøk der ingen skjønte noe kom det en person ut som heller ikke skjønte noe. Så kom det to personer ut som heller ikke skjønte noe. Vi skjønte ikke hvorfor det stadig kom ut nye folk når ingen kunne engelsk. Jo mindre vi skjønte, jo mer pratet de, kanskje i et håp om at vi plutselig skulle forstå portugisisk. Det kom så ut enda en person, men til slutt gikk de alle inn og Liv prøvde å følge på gjennom svingdøra. Men det gikk ikke, hun ble stående fastlåst midt i døra. Etter å måtte stå der en stund og se dum ut rygget hun ut, og vi trakk oss stille tilbake. Vet ikke om vi ligner på Bonny og Clyde, men inn i banken kom vi ikke. Da var det bare en ting å gjøre, og det var å handle mange unyttige ting som vi ikke trengte for pengene. Så vi krysset nu att og frem mellom Uruguay og Brasil til vi skulle tilbake til bussen. Etter å ha tatt litt feil i et gatehjørne visste vi ikke lenger om vi var i Brasil eller Uruguay. Det er da imitasjonsevnen kommer til nytte. Vi fikk forklart buss og Brasil til de vi møtte og kom vel frem,…. igjen.

Apropos bank og sikkerhet så er det mange vakter her i Sør- Amerika som går rundt med colten hengende løs på hofta. Denne damen så vi på bussen på tur hjem fra en jobb hvor hun sikkert traff mye folk. (skjønte dere den, hæ?).

Vi kjøpte billetter til byen Florianopolis som er en 14 timers busstur fra grensen. Bussen gikk klokken 1930 på kvelden og kostet 300 kr pr. pers. Brasil er dessverre et av de dyreste landene i Sør-Amerika. Vi trodde at det var billigere her, skjønt sammenlignet med Norge blir ingenting dyrt. Bussen var komfortabel og fin med gode seter til å sove litt i.


På bussen traff vi to kjekke jenter fra Canada. De er fra det fransktalende Canada og bor like ved Montereal i Quebeck. De skulle samme vei og hadde adressen til et hostell litt utenfor byen på en flott strand. Her skulle de møte en slektning. De inviterte oss med på turen slik det ofte er når ryggsekkturister møtes. Florianpolis ligger delvis på en øy og fastland med en bru som knytter byen sammen. Her har de en kopi av frihetsstatuen.

Der gikk vi på en ny lokalbuss og busset i 50 min ut til kysten på øya og til landsbyen Barra da Lagoa. Det er en typisk ryggsekkplass med mange frika surfere. Der fant vi hostellet og søskenbarnet Carl. Men hostellet var såpass dyrt at vi bestemte oss for å dele en leilighet.
Vi fant en stor, flott leilighet som ligger helt nede på stranden med en kjempestorbalkong hvor vi kan sitte og nyte. Her er ikke så mange severdigheter, bortsett fra det som er på stranden da.

Catherine og Louise (25, 26) er to kjekke jenter å dele hus med. De er begge lærere og jobber hovedsakelig med elever som har adferdsproblem. Det er ikke akkurat derfor jeg og Liv passer godt sammen med dem, men mer at vi har mange felles tema som vi kan prate om utover de lange kveldene.



Bortsett fra å sitte ute på balkongen og se på alle surferne og alt det andre dere vet, så går vi lange turer langs den flere kilometer lange stranden, eller rusler inne i landsbyen og ser i butikker. Jeg har med meg en liten kikkert, men jentene har kapret den og sitter og ser i kikkert hele tiden. Visste ikke at de var så naturinteressert. Vi lager mest mat hjemme og rusler så tur rundt på stranden etterpå.



Folk samles på stranden eller nede på kaia for å se på de lokale fiskeren som fisker med kastegarn. Når de får gode fangster er det mye rop og skrål på alle gubbene. Virker som de terger og erter hverandre med de gode og dårlige kastene. Selv om vi ikke skjønner språket er det artig å se på livet her. Det er svært få som prater engelsk av lokalbefolkningen. Catherine kan en del portugisisk og det kommer godt med. Vi blir her til torsdag før vi busser videre nordover.

De som liker hunder har flotte dager i Asia og Sør-Amerika. Det er løshunder overalt i store og små flokker. Når vi går tur er det som oftest en hund som dilter etter og leker at han er vår hund. Ragnhild og Jon, nå har vi fått vår egen hund. Vi har ikke kalt han Herkules men gitt han navnet Ørekules. Lurer på om han kan fly?