BRASIL

Vi kjøpte billetter til byen Florianopolis som er en 14 timers busstur fra grensen. Bussen gikk klokken 1930 på kvelden og kostet 300 kr pr. pers. Brasil er dessverre et av de dyreste landene i Sør-Amerika. Vi trodde at det var billigere her, skjønt sammenlignet med Norge blir ingenting dyrt. Bussen var komfortabel og fin med gode seter til å sove litt i.


På bussen traff vi to kjekke jenter fra Canada. De er fra det fransktalende Canada og bor like ved Montereal i Quebeck. De skulle samme vei og hadde adressen til et hostell litt utenfor byen på en flott strand. Her skulle de møte en slektning. De inviterte oss med på turen slik det ofte er når ryggsekkturister møtes. Florianpolis ligger delvis på en øy og fastland med en bru som knytter byen sammen. Her har de en kopi av frihetsstatuen.

Der gikk vi på en ny lokalbuss og busset i 50 min ut til kysten på øya og til landsbyen Barra da Lagoa. Det er en typisk ryggsekkplass med mange frika surfere. Der fant vi hostellet og søskenbarnet Carl. Men hostellet var såpass dyrt at vi bestemte oss for å dele en leilighet.
Vi fant en stor, flott leilighet som ligger helt nede på stranden med en kjempestorbalkong hvor vi kan sitte og nyte. Her er ikke så mange severdigheter, bortsett fra det som er på stranden da.

Catherine og Louise (25, 26) er to kjekke jenter å dele hus med. De er begge lærere og jobber hovedsakelig med elever som har adferdsproblem. Det er ikke akkurat derfor jeg og Liv passer godt sammen med dem, men mer at vi har mange felles tema som vi kan prate om utover de lange kveldene.



Bortsett fra å sitte ute på balkongen og se på alle surferne og alt det andre dere vet, så går vi lange turer langs den flere kilometer lange stranden, eller rusler inne i landsbyen og ser i butikker. Jeg har med meg en liten kikkert, men jentene har kapret den og sitter og ser i kikkert hele tiden. Visste ikke at de var så naturinteressert. Vi lager mest mat hjemme og rusler så tur rundt på stranden etterpå.



Folk samles på stranden eller nede på kaia for å se på de lokale fiskeren som fisker med kastegarn. Når de får gode fangster er det mye rop og skrål på alle gubbene. Virker som de terger og erter hverandre med de gode og dårlige kastene. Selv om vi ikke skjønner språket er det artig å se på livet her. Det er svært få som prater engelsk av lokalbefolkningen. Catherine kan en del portugisisk og det kommer godt med. Vi blir her til torsdag før vi busser videre nordover.

De som liker hunder har flotte dager i Asia og Sør-Amerika. Det er løshunder overalt i store og små flokker. Når vi går tur er det som oftest en hund som dilter etter og leker at han er vår hund. Ragnhild og Jon, nå har vi fått vår egen hund. Vi har ikke kalt han Herkules men gitt han navnet Ørekules. Lurer på om han kan fly?