BRASIL

Vi ankom Sao Paulo busstasjon klokken 0600 på morgenen og orienterte oss litt om byen og severdigheter. Så tok vi metroen, som for øvrig skal være en av verdens beste, inn til sentrum og nullpunktet. Det kalles nullpunktet fordi alle banene regnes derifra.

Sao Paulo er som sagt verdens tredje største by med ca 17 mill. innbyggere. Men ingen vet sikkert i slike byer hvor mange som bor der. Byen er hjemmet til flere ulike etniske grupper enn i resten av Brasil, og har den største gruppen av Brasil’s vel utdannede middelklasse.


Sampa kalles byen av de lokale og den har kunst og underholdning i klasse med alle andre store hovedsteder. Byen har dessverre også en av verdens største krimstatistikker. For noen år siden ble over 700 mennesker myrder hver måned i Sao Paulo. Den er blitt større enn Rio på dette området. De er såpass greie at de stort sett myrder hverandre i bandekriger og i ran og små feider, sjelden turister. Dette går jo mest utover de laveste og fattigste på rangstigen.

Det første vi så var en nydelig kirke som vi selvfølgelig måtte besøke. Det er Katedral Metropolitana som rager 111 meter over bakken og ligger like ved nullpunktet.

Etter å ha sett på byens herlighet, var det ut og se på byens elendighet.
Uteliggere og fattige er det masse av i byen. I sentrum lå de strødd på torg og i gater. Mange av de virket veldig dopet eller syk, men det var ikke mye vi kunne gjøre med det.

Vi vandret videre rundt i byens gå- og handlegater. Det var lørdag og ekstra mye folk ute. Det var også tett med politi i alle handlegater. De kom i puljer på tre og tre. På hundre meter traff vi sikkert 12 politimenn og kvinner. Rundt neste hjørne var det full aksjon der vi gikk rett inn i en arrestasjon. Tre unggutter var stoppet og det var full kroppsvisitasjon. To politi sto med revolveren klar, mens den tredje visiterte. Det virket som de var nervøse og klar til å skyte. Det ser ut som de er vant til at det skytes fort her. Så dette var ikke plassen å stå og henge.

Liv gikk inn for å handle og jeg sto (som vanlig) og hang på yttersiden. Da kom de igjen, de berømmelige pengetransportene. De stoppet utenfor butikken og en mann skulte lenge på meg der jeg sto ved inngangen før døren gikk opp. Ut kom et pistolløp, så kom mannen forsiktig. Så kom neste pistolløp og mannen med. De stilte seg opp på hver side av inngangen, den ene ganske tett inntil meg. Først tenkte jeg å ta et bilde, men så tenkte jeg at dette var ikke stunden til å rette et kamera mot to nervøse vakter.. Jeg ropte til Liv at nu fikk hun komme i en viss fart, for dette var heller ikke plassen å stå og henge. Neste gang går jeg inn og handler sammen med Liv. Jeg må jo ligne pa Clyde?

Til sist besøkte vi byens Kulturelle senter som holdt utstilling for Brasils kunstnere. Det var en vandring i lyd-, lys og bildeopplevelser hvor mange av utstillingene var skapte miljø i små rom.

Byen er gedigen, så vi fikk bare med oss en liten brøkdel. Men det var nok til en smak av byen. Vi ønsket ikke å bo i Sao Paulo, så vi tok bussen videre til Boicucanga, på kysten, 4 timer fra byen. Her er vi nå.